VeronicasBoble

Det er bare to uker igjen av skoleåret. To uker! Denne helga er godt igang, også har vi en langhelg igjen. Uka etter er det plutselig avslutning og utflytning. Jeg er på en side absolutt ikke klar for det her. Makan til mennesker og sted skal man lete lenge etter! Dette har på mange måter vært det beste året i mitt liv. Men det har vært et av de tyngste også.

Jeg føler at jeg tråkker opp en spennende vei å gå framover, og at det blir godt å komme enda et steg videre. Allikevel vil jeg ikke slutte her. Det blir tungt å ikke ha skolen å gå til, nabojentene og folka jeg har her rundt meg. De er så herlige, og så flinke til å se hverandre! Jeg har blitt så glad i alle sammen, og det er veldig trist at vi er ferdige. Sammen har vi gått igjennom mye. Det har vært spørsmål, tanker, refleksjoner, muligheter og utfordringer. Jeg kan se hvor mye jeg har vokst, og hvor mye de andre har vokst. En gutt startet her som ikke-kristen, og har blitt en av de mer brennende kristne av oss. Jeg har blitt voksen, moden for skumle valg og ser en framtid for meg selv. Vi har lært så mye.

Men det finnes jo en bakside. Jeg har hatt mange spørsmål om meg selv, om Gud, om Bibelen og om livet. Samtidig har jeg møtt meg selv i døra, meg som menneske. Jeg har måttet ta stilling til min egen fortid og min egen framtid, innsett hvor sterk jeg er - og hvor sårbar jeg har blitt. På toppen av det hele har jeg forelska meg, bare for å bli dumpa på brutalt vis. For ja, det var faktisk ganske brutalt. Jeg har hatt en kjærlighetssorg jeg ikke visste at jeg kunne ha. Og det er igjen fordi jeg ikke alltid har vært så sårbar og åpen for følelser som det jeg er idag. Jeg var virkelig ikke klar over hvor ille det kunne bli. Det blir godt å komme bort herfra sånn sett. Legge Daniel fullt og helt bak meg. Det går ikke her, han har hatt en for stor del av skoleåret til det.

Alt i alt har det kommet mye bra ut av dette året. At det har vært tøft viser bare at jeg har hatt litt å bryne meg med. Hvis det ikke koster noe, er det ikke verdt noe. Dette skoleåret har kostet meg mange spørsmål og følelser - men jeg ville ikke ha gjort noe annerledes. Annet enn kanskje å ikke bli sammen med Daniel. Jeg veit faktisk ikke om det var verdt sorgen. Kanskje? 

Uansett!

Om to uker begynner et helt nytt kapittel i livet mitt. Hjemme. I Drammen. Med de menneskene som kjenner meg best. Det blir spennende! Håper bare alt faller på plass nå, men jeg kan ikke annet enn å stole på Gud. Å prøve og få det til på egen hånd har jeg gitt litt opp. Selv om jeg faktisk stadig tar styring selv, og kjører i grøfta:p

Vel.. Nå må rommet ryddes;)

Wow!

Vi har beveget oss inn i den siste måneden av bibelskolen, og alle gruer seg like mye. Tiden går altfor fort, og dagene flyr avgårde! Nå nettopp var disippelskap (altså linja mi) på team, og mitt var på Lista. Et herlig sted, og en utrolig inspirerende menighet. Jeg har virkelig ikke noen negative ord å si om verken stedet eller folkene. Og vi fikk brukt oss en del, samtidig som vi hadde greit med fritid. Vi fikk se Lista fyr, både på dagtid og kveldstid. Å stå under fyret i mørket var magisk! Jeg har talt for første gang og. På et ungdomsmøte. Det gikk veldig bra! :D

Ellers, hva skjer for tiden? Alt egentlig. Merker at det er siste innspurt. Det er planlegginger, skole, snart eksamen som ikke egentlig er en eksamen, sosialliv og i det hele tatt. Er virkelig ikke klar for å reise fra dette stedet, samtidig som jeg er veldig klar for å komme tilbake til Drammen City med alt jeg har lært herfra.

Føler egentlig ikke at jeg har så fryktelig mye å si. Jeg følte vel mest at dere fortjente en statusoppdatering. Dagene går liksom med til trening, sol, mennesker og skole. Det er fullt program på vårhalvåret, med konserter og opptur (altså fulle skoledager, fra morgen til kveld, med et spesielt tema), teamturen som jeg nevnte, 10dagersturnèen og alt som følger med. Ingenting er som før, vi har kommet så utrolig tett sammen nå den siste tiden.

Ellers hadde jeg jo besøk av Daniel her en dag da.. dvs, han var innom meg siden han først var her. Men det var koslig å se ham igjen! :-)
Nyt soldagene deres, så skal jeg virkelig prøve å få ned litt mer her.. bare mye som foregår!:p

Ved Lista fyr

Heisann! Har akkurat vært ei uke på team på Misjonshuset på Langåker (altså på Lista), så da.. :p Skjedd mye i det siste, men kommer en oppdatering veldig snart :D

Brudd.

Alle tenker forskjellig på det, alle assosierer det forskjellig. Man har en fortid og en bagasje som i stor grad preger åssen man reagerer på noe sånt, og åssen man takler det. Og noenganger så møter man seg selv i døra. Hvis man har vært igjennom livsforvandlende prosesser, så blir man plutselig veldig mye bedre kjent med seg selv. Kanskje man reagerer på nye måter. Gjør nye ting. Kanskje man bearbeider på forskjellige måter.

Mitt brudd har fysisk satt seg i kroppen, og jeg kjemper en knallhard kamp for at de følelsene jeg sitter med skal komme opp og fram mer enn at de ligger der og gnager. Kvalme, hodepine, mangel på energi og diverse smerter er min måte å kjenne at jeg ikke har det godt på.

Dette bruddet har gjort noe med meg. For første gang i mitt liv har jeg vært i en situasjon der jeg ikke har klart å tenke fram og forbi det som har vært vanskelig - og det på godt og vondt. De siste to månedene har jeg gravd meg ned i min egen sorg. Og det har vært grusomt. Jeg ga så mye av meg selv til Daniel at jeg gjorde meg selv veldig sårbar. Den sårbarheten endte med å skade meg. Jeg er livredd for at det skal skade meg igjen neste gang, så jeg er livredd for å falle igjen.

Jeg har ikke kjent igjen meg selv den siste tiden. Den Veronica jeg kjenner, med et fighterinstinkt uten like, som aldri lar seg knekke av noe... den har jeg ikke sett. Jeg bestemte meg riktignok ganske tidlig for at dette ikke skulle få knekke meg, men jeg gravde meg allikevel inn i et mønster og et hav av følelser jeg ikke kjente. Smerte, sorg, savn.. en periode trodde jeg at jeg skulle bli sinnsyk. Jeg kunne se for meg at han ville komme kjørende fra Flekkefjord til Drammen bare fordi han ville ha meg tilbake, eller jeg kunne være overbevist om at han var på skolen, rett i nærheten. At jeg ville møte ham tilfeldig en eller annen plass. Fordi det føltes sånn.

Tidligere når jeg har hatt det vondt, så har jeg spist. Denne gangen har jeg bevisst valgt å ikke spise bort følelsene. Det har betydd at de har måttet dukke opp med gjavne mellomrom, og jeg har måttet gi de plass. Og når de har dukket opp, så har jeg gjort alt for å rømme. Det har vært å sette seg på facebook, stikke til en venn, gjøre hva som helst annet. Men det har ikke alltid fungert. Noenganger har det gjort så vondt mens jeg har vasket opp at jeg har måttet gå inn på soverommet, sette meg på kne og si ''Gud..jeg klarer ikke dette mer. Du må få meg ut av dette. Det gjør for vondt''

Og det har fungert det. Det har vært en evig lang prosess, med mange gode budskap fra Gud på forskjellige måter. Det viktigste for meg var da ei jente som ikke visste om at det var slutt med Daniel kom til meg et bibelvers.. Hun sa noe sånt som ''Du.. Veronica.. Jeg leste et bibelvers her om dagen, og kom til å tenke på deg. Jeg følte jeg måtte dele det med deg.'' I det verset sto det at Gud leger dem som har et knust hjerte, og binder sårene deres. Det står i Salme 147:3, hvis dere lurer.

Nå skal jeg kjempe meg videre. Jeg skal flytte hjem til Drammen når skoleåret er over, og der skal jeg bruke tiden min på å komme meg videre. Jeg skal komme tilbake til Jesus, og sette ham i sentrum igjen. Det er fortsatt vondt, men jeg velger å gi slipp en gang for alle. Daniel er tilgitt for alt, vi har god kontakt (faktisk mer nå enn en stund før det ble slutt) og er gode venner. Han er fantastisk, men har sitt som er viktigere enn meg akkurat nå. Det kan gå bra dette her og. Jeg kan komme meg videre.

Endelig har jeg håp igjen, og jeg har klart å dra meg opp av den verste møkka. Uten Gud hadde jeg ikke klart dette i det hele tatt. Ikke litt engang. Jeg hadde verken vært mulig å såre på den måten (Gud har brutt ned en del usunne murer), eller istand til å reise meg igjen. Daniel såret meg mer enn jeg var klar over at jeg var mulig å såre. Jeg har aldri vært sårbar før, ikke sånn. Jeg har aldri vært sånn forelska før, faktisk. Men jeg var og er det nå. Og derfor klarte han altså å såre meg mye dypere enn jeg var klar over selv. Men ikke et vondt ord om ham - det var aldri hans intensjon at det skulle bli sånn. Han er en fantastisk, ærlig og oppriktig gutt som bare prøver å få livet sitt på plass.

Så.. Nå vil jeg bare ta imot den legedommen Gud kan gi, og kjenne at hans nåde dekker meg. Det er faktisk en ubeskrivelig følelse det at man blir dekket av Guds nåde og kjenner at han kommer med sin helbredende kraft. Av erfaring veit jeg et sår leges bedre og mer ekte ved Guds kraft, enn når mennesket går videre alene.

Wow.. idag målte vi intet mindre enn 23 grader i skyggen på terassen her på skolen. Heldigvis hadde vi teamsamling etter lunsj, så vi kunne sitte ute å planlegge turen vi skal ha etter påske. Og er man først ute i sola, så går man selvfølgelig ikke inn igjen. Så dagen har gått med til en halvannen times gåtur, litt ''volleyball'' og masse gøy. Ikke hver dag det er sånn! Og ikke hvert år vi får sommervarme i mars - nå har vi hatt denne varmen to dager på rad.

Det skal sies at jeg har blitt litt solbrent i ansiktet, og det på tross av at jeg smurte meg på mårran idag. Kanskje det er nettopp derfor - har ikke smurt meg siden mårran idag. Men akkurat nå er det ingenting annet enn positivt ;)

Det er noe med denne tiden av året. Noenganger tenker jeg at verden kunne gått under mens jeg så på, og allikevel ville jeg tenkt at livet bare var fantastisk. Dagen idag var nesten perfekt. Men savnet etter Daniel stikker mye dypere enn jeg liker å innrømme, det skal sies. Det går greit noen dager, også føles det som om hjertet mitt bare knuser på nytt igjen. Men sånn er vel kjærlighetssorg. Jeg er uansett evig takknemmelig for fantastiske dager og enda mer fantastiske venner! Jeg har det godt, og jeg er heldig.

Istad gikk jeg meg som sagt en lang tur helt alene, og på veien tilbake satte jeg meg i skjærgården rett ved skolen og bare takket Gud for alt det gode jeg kunne komme på i livet mitt. Skulle gjerne husket å gjøre det så utrolig mye mer - men det er lett å glemme. Desverre.

Hei og hopp!

I natt kom jeg endelig hjem, etter 10 strålende dager på turnè med landets villeste gospelkor. Den siste konserten var sliten, men etter å ha hatt 8 konserter før den, så synes jeg det gikk veldig bra. Nå er jeg utslitt, men det er kanskje ikke så rart. 10 dager med soving på kirkegulv og gymsalgulv, begrensende dusjmuligheter, opp tidlig for å pakke og kjøre videre, utallige timer på buss, 9 konserter på 10 dager. Det er klart det tærer på. Men turen har vært fantastisk!

Vi har kjørt igjennom det vakre vestlandet med buss, og sett utrolig mye fin natur! Det startet i Flekkefjord, og fortsatte hele veien opp til sunnmøre. Jeg klarte å glemme kameraet mitt på Karmøy, men har tatt en del bilder med telefonen hvertfall :-)

En tur som dette gjør selvfølgelig noe med miljøet på skolen, og jeg gleder meg til de siste to månedene nå. I tillegg har vi fått lov til å dele evangeliet på en helt spesiell måte, og jeg fikk mulighet til å dele mitt eget personlige vitnesbyrd. Det var spennende og utfordrende, men veldig godt. Det føltes så naturlig for meg, og det synes jeg igrunn er veldig interessant.

Ellers har vi jo møtt mange bra folk, vi har blitt bedre kjent med hverandre, og vi har vært en bra gjeng på tur. Makan til karakter på de folka jeg går på skole med! På tross av slitne kropper, slitne stemmer, trøtthet og i overkant mye sosialliv, har folk altså klart å være gode og snille med hverandre. Hele tiden. Det er fantastisk, og sier veldig mye om mine medelever:-)

Idag skal jeg bare ta livet fullstendig med ro. Blir nok en gåtur i det fine været, og helt garantert kaffe på terassen med verdens mest fantastiske nabojente. Bortsett fra det tror jeg ikke jeg gjør stort;)

Vikafjellet, på vei til Voss:)

Litt fri på formiddagen en dag.
Greit med film på storskjerm da!;)

Møre!

Jeg og nabojenta er klar for Damenes Aften!
Den eneste frikvelden ble brukt til å skjemme bort jentene.. Kan leve med det;)



Helt normalt.
Nabojenta falt fysisk ned fra setet da hun prøvde å reise seg opp.

Blir borte i 10 dager nå;) Vi reiser på turnè med skolekoret!
Kos dere

Ja.. altså.. Jeg skal fortelle dere en morsom greie, alright?

Daniel og jeg var offisielt sammen i fire måneder. I praksis var vi sammen i 6 måneder. Nesten. Men jeg har aldri egentlig innrømt at jeg har vært forelska, verken ovenfor meg selv eller ovenfor andre. Noen ganger har jeg nevnt det forsiktig, og det har bare vært kleint. Men jeg har aldri virkelig innrømt det.

Ikke før igår.

Jeg og noen venner satt og fjasa, og jeg sa at jeg egentlig er litt irritert på Gud for tiden. En fyr spurte hvorfor, og jeg sa at Han ikke er enig med meg. Nabojenta mi sa at det er jeg som egentlig er vrang, ikke Gud. Etter litt fram og tilbake nesten ropte jeg: ''Jeg er ikke vrang! Jeg er forelska!'' Og noe skjedde der og da. En innrømmelse om at jeg virkelig er forelska. Så kommer det teite ved det hele da.... jeg var sammen med ham i flere måneder, og nå er det slutt. Og først nå innrømmer jeg at jeg virkelig er fullstendig, håpløst forelska. Nå som jeg ikke kan få ham.

Finn en feil.

Hey, dere.. fun fact: Man KAN faktisk dø av kjærlighetssorg.

Endelig er våren her, sånn for alvor. Snøen er borte, vi kan sitte ute og nyte sola så lenge den er her. Nå har jeg akkurat satt meg inn etter å ha vært ute i fire timer. Jeg gikk inn kun fordi jeg måtte, ikke fordi jeg hadde spesielt mye lyst til det.. Det er fortsatt vår og varmt.

Våren bringer med seg nytt liv og ny håp, og det å få ta del i våren her på sørlandet er noe helt for seg selv. Og på Ansgarskolen spesielt, det er helt fantastisk! Livet er bra, selv om jeg tenker på Daniel hele tiden. Selv om jeg savner ham. Det er en måned siden nå. Tiden går farlig fort veit jeg.

Alt blomstrer. Jeg blomstrer, Daniel blomstrer, verden blomstrer, livet blomstrer. Vi får ny energi og nytt livsmot, og jeg nærmer meg klar til å gå løs på det halvåret som venter meg. Akkurat nå lever jeg veldig i nuet, og jeg kjenner at det er godt. Jeg tenker ikke så mye på verken fortid eller framtid, jeg bare lever. På godt og vondt. Men det er veldig alright, for da veit jeg at ting bare vil legge seg til rette for meg.

Jeg håper dagene deres er gode og at dere har det veldig bra! Dere fortjener det;) Ta godt vare på dere selv, og på hverandre. Okei?

Vanskelig det her. Å forholde seg til skolen, til at Daniel ikke er her og at livet her har blitt så radikalt annerledes. Vil bare ha Daniel tilbake, tilbake til meg og tilbake til skolen....kjærlighetssorg sucks.